Picture
”Tell ´em about the dream, Martin. Tell ´em about the dream.” Gospelsangeren Mahalia Jacksons ord til Martin Luther King jr mens han 28. august 1963 talte foran 250.000 demonstranter i Washington D.C. forandret ikke bare hans tale – de forandret også historien.

King slet litt med talemanuset som hadde blitt skrevet og redigert av litt for mange hender sent kvelden før. Nå skjøv han talemanuset til side og grep begge sider av talerstolen. Tilhørerne jublet og forstod at de kom til å bevitne historie. De etterfølgende minuttene ble den historiske legenden Martin Luther King jr skapt.

Han improviserte gripende beskrivelser av bilder, dro historiske linjer og lanserte tiltak. Alt ble sendt på TV, og ordene gikk inn hos amerikanere som inntil da hadde vært likegyldige til raseskillet. Nå ble det moralsk umulig å være likegyldig. En ustoppelig kraft var satt i bevegelse.

Talen har satt standarden for politisk retorikk, og mang en politiker har med vekslende hell forsøkt å kopiere Kings ord, stil, kraft og moralske autoritet.

Se talen selv og få gåsehud - legg merke til når han ca 12 minutter ut i filmen forlater manuset. Med én enkel setning ble Martin Luther King jr. USAs moralske leder.

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the colour of the skin but by the content of their character…
I have a dream today.

 
I denne filmen som har blitt en internettsensasjon forklarer 12 år gamle Ali Ahmed elegant kjernen i Egypts problemer. Gutten er velartikulert, har kunnskaper og kan trekke paralleller bedre enn de fleste voksne. Han forklarer imponerende paradokset i at den nye egyptiske grunnloven garanterer kvinner og menn like rettigheter, samtidig som grunnlovsforsamlingen la som en forutsetning at grunnloven ikke skulle motsi islamsk lov.

Egypt er et fascinerende land låst i en uforutsigbar politisk situasjon. Jeg opplevde dette på godt og vondt da jeg i 2005 reiste i tre uker fra Kairo langs Nilen til Luxor, Aswan og Abu Simbel, samt til Sinaihalvøya.

Anbefaler å lese denne interessante kommentaren hos The Telegraph som gir et litt uvanlig perspektiv på krisen Egypt nå opplever: Det var den manglende eiendomsretten og muligheten til å drive egen forretning som startet og holdt opprøret i den arabiske verden live, ikke mangelen på demokratiske rettigheter. Nedenfor gir jeg et lite redigert sammendrag av artikkelen på norsk:

Mohammed Bouazizi startet den ”arabiske våren” ved å brenne seg i hjel på et tunisisk gatemarked for to år siden. Han hadde ifølge egen familie ingen interesse for politikk. Friheten han ønsket var retten til å kjøpe og selge og bygge sin virksomhet uten å måtte betale bestikkelser til politiet eller frykte for å få sine varer tilfeldig konfiskert. Hans familie sier han følte livet tok slutt da politiet konfiskerte den lille fruktboden hans, og at om hans selvmord skulle tas til inntekt for noe, var det at de fattige skal kunne kjøpe og selge varer.

For de fleste i den tredje verden finnes ingen slik eiendomsrett som vi tar for gitt i den vestlige verden. I teorien er alle beskyttet ved lov. Men i praksis er prosessen med å anskaffe en lovlig lisens så gjennomhullet av bestikkelser og byråkrati at kun et lite mindretall gjennomfører det.

De fattige i Egypt har tilgang til internett, ismaskiner og antibiotika hvis de virkelig ønsker det. Hva de virkelig trenger er retten til å kjøpe og selge eiendommer og produkter. De bryter ikke egentlig loven – det er loven som bryter dem.

For eksempel tar det 500 dager med byråkrati å åpne et lite bakeri i Kairo. Å etablere en virksomhet i Egypt betyr å håndtere 29 offentlige etater. Den samme historien gjentas i hele regionen: Den gjennomsnittlige araber må presentere 50 dokumenter og tåle to år med byråkrati for å bli den juridiske eieren av land eller virksomhet. Har man ikke tid eller penger til dette, er man dømt til et liv i det svarte markedet: Uansett hvor god du er, vil du aldri kunne handle deg ut av fattigdommen.

Bouazizi, og alle de andre araberne som har brent seg til døde, snakket for 380 millioner arabere som mangler eiendomsrett eller juridisk beskyttelse.

Her er lærdommen den vestlige verden bør ta til seg: Om vi ble forkjempere for disse menneskene ved å kreve utvidet eiendomsrett i retur for vår bistand, kunne det blitt den mest effektive strategien for å eliminere fattigdom som noensinne er utviklet. Det kan gi oss millioner av nye venner i den arabiske verden, og sørge for at dagens dyktige 12-åringer kan ta over samfunn med bedre muligheter og mindre fundamentalisme enn noensinne.
 
Picture
Foto: Flyttilkirkenes.no
Lurer hvor lenge de gunstige nordnorske skattereglene, som skal oppmuntre til bosetning i nord, kan opprettholdes. Regionen er ikke lenger preget av stakkarslighet, pessimisme og fraflytting, men entusiasme, fremtidstro og tilflytting.

Mens jeg flyr høyt over Nord-Norge en sen tirsdags kveld og ser ned på den minst utviklede regionen i verdens rikeste land flyr også tankene. Det som skjer i Finnmark nå vil trolig påvirke vår fremtid svært positivt. Norges største fylke i areal men minste i folketall har enorme ressurser og muligheter.

Hammerfest har allerede fått et solid oppsving. Og nå bobler lille, multikulturelle, utadvendte Kirkenes over av en glødende fremtidstro. Ordfører og rådmann har på kort tid hatt besøk av åtte ambassadører og utallige norske politikere og organisasjoner som alle har fokus på dette:

  • Russlands øyne er rettet mot nordområdene.
  • Russland trenger Kirkenes som havneområde med stabile og ordnete forhold.
  • Finland sikler etter tilgang til den isfrie havnen.
  • Norske politikere kappes om å åpne Barentshavet ytterligere for olje- og gassvirksomhet.
  • Den nordlige sjøruten er snart isfri og halvparten så lang fra Vest-Europa til Asia som sjøruten via Suez.
  • Det er kun 4 mil til det gigantiske russiske jernbanenettet, som strekker seg til Midt-Østen og Kina.
  • Kirkenes har alle muligheter for å bli en viktig omlassings- og containerhavn - kanskje á la Singapore og Rotterdam?

Med alt dette i bakhodet blir gjenåpningen av den historiske hjørnesteinsbedriften Syd-Varanger Gruve nesten som en parentes å regne. En parentes som bare bekrefter inntrykket av at det meste går Finnmarks vei om dagen.

Hva alt dette får å si for norsk politikk ser vi fremdeles ikke omfanget av. Vi ser imidlertid allerede nå at mye av det nasjonale fokuset sakte men sikkert flyttes nordover.

Veien frem er lang og utfordringene rundt et politisk uforutsigbart Russland ligger der. Likevel: Det er nok bare et tidsspørsmål før skattekåte norske politikere ser på en oppheving av de gunstige skattereglene i nord. En stadig voksende del av Norges fremtidige verdiskapning vil komme i Finnmark.
 
Overskriften kan virke overdreven. Likevel – olje- og gassvirksomheten i Barentshavet kombinert med åpningen av den nordlige sjøruten har skapt et kappløp om havneutbygging i Kirkenes. Denne uken skal jeg besøke Kirkenes for første gang siden 2010, sammen med regionutvalget i Ledernes region Olje og gass.

Huffington Post setter nå søkelys på Kirkenes. Om den nordlige sjøruten blir seilbar når isen i Nordishavet smelter, vil det kunne bli en transportrute for varer mellom Europa og Østen som gir forventet besparelse i distanse og tid på 35 til 40 prosent. I 2011 ble det fraktet 2 millioner tonn gods her, og russiske myndigheter forventer at dette vil øke til 65 millioner tonn innen 2020.

På sikt kan Kirkenes også bli tilkoblet enten det finske eller russiske jernbanenettet. Dette vil da kunne gjøre byen med sine knappe 10.000 innbyggere til et internasjonalt transport- og logistikknutepunkt. Kinas vekst, handelen med Russland og de nye, nordlige sjøfraktrutene gjør at Barentsregionen utvikles til å bli Europas nye økonomiske vekstområde. Kirkenes ligger midt i smørøyet. Byen er nå et sted man flytter til, ikke fra, hvor bedrifter etablerer seg, og hvor ny og nødvendig kompetanse bygges.

Utenrikspolitisk har Norge oppnådd mye i nord, både grunn av enigheten med Russland om delelinjen og fordi fem arktiske kyststater har forpliktet seg til å samarbeide om hav, sokkel og fordelingen av ressurser. - Det finnes ikke maken til samarbeidsvisjon andre steder i verden, skrev tidligere Nordlysredaktør Ivan Kristoffersen i en debattartikkel i 2010.

Kombinasjonen av en levende fiskeindustri, nystart av jernutvinning i hjørnesteinsbedriften Sydvaranger Gruve, store offshoreprosjekter som Snøhvit og Shtokman og omfattende investeringer i turistnæringen med Hurtigruta som spydspiss bidrar uansett til langsiktig vekst.

Det er langt frem til visjonen om Kirkenes som det nye Singapore. Men havnen skal utvikles og får mye aktivitet. Om også flyplassen utvides, veinettet forbedres, jernbanen mot Russland eller Finland bygges og regionen får en langt bedre kraftleveranse, kan mulighetene lede frem mot noe vi ennå ikke ser helt omfanget av.
Picture
Nordøstpassasjen kan være nesten halvparten så langt som gjennom Suez fra nordlige del av Europa til Østen. Fra Bergen til Yokohoma i Japan er det nøyaktig halvparten, 6.000 mot 12.000 nautiske mil. Foto: Norvald Kjerstad / Teknisk Ukeblad.
 
Nylig fortalte en språkrik nordnorsk mellomleder meg hvordan de på hans bedrift ble enige om å jatte med og ”gje f…” når nye toppsjefer uten praktisk erfaring men med teoretisk bakgrunn fra businesskoler prøvde ut sine styringssystemer. Disse selges gjerne inn av konsulenter fra selskaper som McKinsey og Boston Consulting Group – konsulenter som sitter tett på toppledelsen og legger strategiplaner få har innsyn i.

Han og hans kolleger hadde fått merke en etter hvert velkjent historie om styringssystemer som er tilpasset samfunn med helt andre tradisjoner og arbeidslivslover enn det norske. Paradoksalt nok har politisk velsignelse av partier fra SV til Frp gitt disse stadig større innpass i norske offentlige og private foretak. Ledelsesdebatten i helseforetakene er et godt eksempel.

Alt skal måles: Arbeidsmiljø, tidsbruk og planoppnåelse. Karakterer settes på en skala med kriterier fastsatt av toppledelse og eiere, som arbeidstakerne selv ikke har innflytelse på. Likevel forutsettes det at alle ansatte skal slutte opp om det som til enhver tid presenteres. Mellomledernes oppgave blir å skape begeistring. De som målbærer kritikk offentlig, gjerne tillitsvalgte, straffes med dårlige karakterer. Frykten for å varsle om potensielt kritiske forhold blir stor når karriere og lønn står på spill på grunn av en dårlig karakter fra nærmeste sjef.

Dette autoritære systemet virker på samme måten som kommunismen – kvelende, byråkratisk og med lite rom for kreativitet og individuell utvikling. Menneskene forsvinner bak tall og grafer i systemer som selges inn med navn som New Public Management og Lean. Min arbeidsgiver Lederne har i samarbeid med De Facto kalt systemene ”hard” HR.
Det norske lov- og avtaleverket for arbeidslivet forutsetter en langt mer demokratisk og involverende lederstil enn den som kjennetegner styringssystemene som konsulentselskapene selger inn. Som min nordnorske venn beskriver skapes en kultur hvor byråkratiet tar over og handlingsrommet til mellomlederne fjernes. Der samarbeidet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker fjernes. Der den norske samarbeidsmodellen, som er og har vært en effektiv og økonomisk lønnsom modell, brytes ned.

Dette er styring, ikke ledelse. At våre fremtidige norske ledere får opplæring i slike systemer ved norske høyskoler og universiteter, kombinert med den ukritiske bruken av konsulentselskaper fra helt andre arbeidslivskulturer enn den norske, er vanvittig.

Frittalende nordnorske mellomledere har mye å bidra med for å få svevende konsulenter og toppledere med et stammespråk kun de forstår ned på jorden igjen. Det bør gjøres før altfor mye skade er gjort i det norske arbeidslivet.


Min arbeidsgiver, organisasjonen Lederne, har i flere år samarbeidet med De Facto om Norsk Ledelsesbarometer. Dette er den mest omfattende forskningen på emnet i Norge, før 22. julikommisjonens rapport og før opprøret i helse-Norge. Se www.lederne.no/ledelsesbarometer.
 
Den frydefulle følelsen over endelig å komme i gang med egen blogg er blandet med en ørliten dæsj skrekk. Hverdagen som småbarnsfar og en jobb som krever mye reising sluker tiden. Men jeg hiver meg likevel ut i det.

Gjennom jobben som kommunikasjonsleder i organisasjonen Lederne treffer jeg mange spennende mennesker – blant annet ledere og betrodde ansatte, politikere og mediefolk. Inspirasjonen disse gir meg skal jeg prøve å videreformidle i denne bloggen. Kort oppsummert tror jeg derfor at bloggen i hovedsak vil handle om ledelse, politikk og kommunikasjon. Og kanskje en ørliten dose sport - men siden ”mine” fotballklubber er Lillestrøm SK og Everton FC blir det nok heller få blogginnlegg skrevet i seiersrus.

Det utslagsgivende for ønsket om å etablere bloggen var at min arbeidsgiver nominerte meg til kåringen Årets Unge Ledere. Det tar jeg som en stor ære, samtidig som jeg er ydmyk på hva som møter meg. Jeg skal de neste månedene gjennom jobbsimuleringer og vurderinger av jobben jeg gjør som leder. Dette har jeg store forventninger til, og jeg ønsker å dele mine erfaringer med prosessen. Samtidig ble jeg i april leder for en av Norges dyktigste bloggere. Klart jeg kjente på bloggpresset.
Hvem jeg er ellers? Født i 1975 og oppvokst som kugutt på Strømmen, flyttet som fireåring til skiskyttereldoradoet Lesja (uten å sk(r)yte på meg mye skiskyttererfaring) og videre ut i den store verden etter militæret. På Lesja etablerte jeg som niåring et aldri så lite mediekonglomerat med både piratradiostasjon og lokalavis – noe blant annet VG og regionavisen GD på Lillehammer skrev saker om. Epoken som mediemogul varte til godt opp i tenårene.

Senere tok jeg min utdanning på medie- og IT-skoler i Norge og Australia, jobbet som journalist i Vigga lokalavis og P4/Stig og Stein, samt nattevakt på Dovrefjell Hotell. Jeg er gift, har verdens vakreste lille sønn, sykler så mye jeg kan og bor i sentrum av Norges økonomiske, historiske og kulturelle (men ikke sportslige) Gullkyst – ærverdige Bergen.

So….. Here goes.